Reddet av Reidun

Rune Øygard ble ikke dømt for det første og alvorligste punktet i tiltalen, samleie med et barn under fjorten år. Det vil spare ham for flere år i fengsel og sånn sett har det gjort anken hans verdt påkjenningen. Juryen fant det ikke bevist at han forgrep seg på den da 13 år gamle jenta første gang i høstferien 2009, bare uker før hun fylte 14 år. De trodde imidlertid at han gjorde det gjentatte ganger senere.

Her, som i resten av saken, har det stått påstand mot påstand. Men mens juryen i det store og hele har kjøpt jentas versjon av saken og dømt Øygard for flere tilfeller av seksuell omgang med et barn under 16 år, var ikke hennes påstand nok for dette første, konkrete tilfellet. Det skyldes antagelig Reidun Øygards forklaring om at jenta og ordføreren ikke på noe tidspunkt var lenge nok alene på hytta til at dette kunne ha skjedd.

Reidun Øygards vitnemål kombinert med kredittkortbruk kan ha skapt nok usikkerhet rundt denne episoden, til at juryen, i motsetningen til dommerne i tingretten, fant at det var rimelig tvil.

Dermed får Øygard en mildere straff enn han ellers ville ha fått. Men dommen er samtidig en knusende dom over hans troverdighet og for den forklaringen han ga i retten. Hans stadige gjentakelser om at det ikke var noe forhold mellom ham og jenta, at han aldri hadde vært forelsket i henne, at han aldri hadde skjønt at hun kunne være forelsket i ham og at han aldri hadde funnet henne tiltrekkende, og at han aldri rørte henne, sto ikke til troende.

– Reglene om forstandig tvil betyr at Rune Øygard skal frifinnes om hans alternative scenario er fullt tenkbart, sa lagmann Ørnulf Røhnebæk i sin rettsbelæring til juryen tidligere på dagen. Underforstått betydde dette dermed også at hvis ikke juryen fant Øygards versjon av begivenhetene sannsynlig, så var det ikke nok rimelig tvil.

Og det er nettopp Øygards forklaring, eller heller mangel på forklaring, som har gitt han de store troverdighetsproblemene. Øygard har konsekvent nektet å forholde seg til det som er kommet frem i Skype-meldinger og sms mellom ham og jenta. I tingretten forsøkte han seg på en alternativ forklaring på hva ord og uttrykk betød. I lagmannsretten valgte han nærmest å la være å kommentere dem. Han vred seg hver gang det ble presentert en ny, ladet melding, men hevdet at han ikke husket og ikke helt skjønte hva han egentlig hadde ment da han sendte dem.

I etterpåklokskapens lys, og på trygg avstand, er det kanskje enkelt å se at Øygard hadde styrket sin troverdighet betraktelig om han hadde kommet disse meldingene i møte. Innrømmet at, jo, han hadde selvfølgelig skjønt at jenta var forelsket i han. Han hadde også gitt henne mer enn grunn til å tro at følelsene var gjensidig. Han hadde, enten av forfengelighetsgrunner eller fordi han faktisk var forelsket i den alt for unge jenta, kommunisert med henne på en totalt uakseptabel måte – selv om han fortsatt hadde nektet for å ha rørt henne.

I så fall hadde det vært lettere å tro på hele historien hans. Det er ikke sikkert det hadde ført til noe annet utfall, men det ville gjort hans «alternative scenario» mer «tenkbart».

Det må også være et tankekors for ham at hadde han ikke reagert som han gjorde da jenta ville bryte ut av forholdet høsten 2011 fordi hun hadde forelsket seg i en jevnaldrende gutt, så ville det kanskje aldri ha blitt noen Vågå-sak. Jenta hadde vendt ryggen til opplevelsen og gått videre i livet, og alle spor etter hva som hadde skjedd ville etter hvert blitt kalde.

Den unge jenta har i det hele tatt vist en seig styrke gjennom begge de to rettsprosessene. Historien hennes har vært konsistent og med få avvik, hennes scenario har vært nettopp «tenkbart» og i tråd med det som er blitt presentert av bevis.
For dette er hun blitt trodd av to uavhengige rettsinstanser.

At Rune Øygard ikke ble dømt på det første punktet i siste instans, skyldes ikke mangel på troverdighet til jenta, men at hans lojale kones vitnemål bidro til den tvilen som skal komme enhver tiltalt til gode i et demokratisk rettssystem.